Vi fortsetter vår sommerserie med geologien i Paris, og mer spesifikt geologien i det olympiske landeveisrittet. Når rytterne begynner å klatre opp Butte Montmartre og Butte Belleville på de siste kilometerne av det olympiske landeveisrittet, vil de ikke spørre seg selv hvorfor disse bakkene er der. Det eneste de tenker på er gull, sølv og bronse. Men vi lurer selvfølgelig på noe. Hva er opprinnelsen til alle disse åsene ved Montmartre og Belleville? La oss dykke ned i Paris’ geologi.
Formet av Seine og Marne
Når du ser på høydekartet over Paris og omegn, ser du umiddelbart at Paris sentrum ligger i hjertet av en bred dal. Denne dalen ble formet av elven Seine og dens viktigste sideelver, som elven Marne.
Seinen slynger seg grasiøst fra nær Eiffeltårnet på begge sider av Bois de Boulogne til området nær Stade de France i Saint-Denis. Derfra slynger Seinen seg gjennom en ganske smal dal mot Rouen før den renner ut i havet ved Le Havre. Det samme mønsteret med ganske trange daler som elvene har skåret ut på øst- og sørsiden av bykjernen, ser du på øst- og sørsiden av Paris sentrum. Les mer om Parisbassenget her.
Høydekartet viser tydelig hvordan elven Seine har gravd seg relativt dypt ned i landskapet sør for Paris og dannet en smal dal langs steder som Le Réveil Matin, Juvisy-sur-Orge og Corbeil-Essonnes. Le Réveil Martin er stedet der den aller første Tour de France startet i 1903. Elven Marne har også skåret ut en smal dal på østsiden av bykjernen og dannet Val-de-Marne (bokstavelig talt Marne-dalen). Det er ved Charenton-le-Pont at Marne renner ut i Seinen.
Opp bakken
Når du ser nærmere på høydekartet over, ser du at Triumfbuen, Sacré-Coeur på Montmartre og parken Buttes-Chaumont på Butte Belleville ligger på toppen av lokale åser. Disse relativt høye åsene er omgitt av dalene som er utskåret av Seinen i sør, Marne i øst og til slutt en stor, lavtliggende slette i nord. Denne store, lavtliggende sletten strekker seg fra Stade de France i vest til omtrent Claye-Souilly i øst. Ved Claye-Souilly har denne sletten forbindelse med Marne-dalen via en smal passasje.
To ting er bemerkelsesverdige med denne lavtliggende sletten. For det første er denne sletten relativt bred sammenlignet med Seines dalfører og dens sideelver. Dessuten er det også bemerkelsesverdig at det ikke renner noen større elv på denne sletten. Her finnes bare noen mindre bekker og smale kanaler som Canal de l’Ourcq. Man kan derfor lure på hvordan det er mulig at det finnes en så stor slette i fravær av en stor elv.
Geologene lette også etter en god forklaring på dette. Først nylig og etter spesifikke undersøkelser fant de et godt svar på dette spørsmålet. Tilstedeværelsen av gips, og elvene Seine og Marne spiller en nøkkelrolle.
Paris’ geologi formet av gips
Tykke lag med gips finnes i undergrunnen i Montmartre- og Belleville-åsene. Gips er et mykt materiale som ofte brukes som byggemateriale. Vi vet fra arkeologiske undersøkelser at innbyggerne i Paris allerede i romertiden hentet gips fra undergrunnen i nærheten av disse åsene for å bruke det til å bygge hus.
På grunn av det store behovet for byggematerialer fortsatte utvinningen av gips frem til midten av 1800-tallet. Samtidig begynte den voksende byen også å oppleve de negative effektene av gipsbrytningen. De mange steinbruddene hindret byens ekspansjon på grunn av problemer med stabiliteten i undergrunnen. Lokale setninger på grunn av gipsbruddene er fortsatt vanlig i den nordlige delen av Paris den dag i dag. Da Sacré-Coeur-basilikaen skulle bygges på toppen av Montmartre rundt 1875, var det nødvendig å fylle de mange steinbruddene i undergrunnen med steinsprut og betong for å få et tilstrekkelig solid fundament til å bære den enorme vekten av kirken.
Kollapsen
Gips er et mykt mineral som består av kalsium- og sulfationer. Det dannes på steder der en tilførsel av mineralrikt vann – for eksempel sjøvann – fordamper raskere enn det kan renne bort. Slik får man de såkalte evaporittene. Dette skjedde for rundt 35 millioner år siden der vi i dag finner Paris. Fordi gips er et resultat av fordampning av sjøvann, vil det også løse seg relativt lett opp når det utsettes for vann som er mindre mineralrikt. Tenk på regnvann, elvevann eller grunt grunnvann. Dette skjedde på den tiden da forløperne til dagens Seine, Marne og andre elver ankom Paris.
I områder der gipsen kommer i kontakt med mineralfattig vann, løses den gradvis opp. Som et resultat av oppløsningen av gipsen dannes det stadig større hulrom i undergrunnen. På et tidspunkt vil den gjenværende gipsen ikke lenger være i stand til å bære vekten av fjellet over seg. Bakken vil kollapse.
Spiser bort
Vi har allerede lært at kontakt mellom mineralfattig vann – for eksempel elvevann – og gips fører til en jevn oppløsning av gipsen i undergrunnen. Resultatet er at de overliggende geologiske lagene blir ustabile og til og med kollapser, slik du ser på bildet ovenfor. Det var akkurat det som skjedde i nærheten av Rosny-sous-Bois, Gagny og Claye-Souilly, der vi finner sletta nå. Forgjengerne til elvene Marne og Seine spiste bort gipsen og åpnet nye veier for elvene.
Seinen renner gjennom Paris, men en alternativ trasé langs nordsiden av Montmartre og Butte Belleville er viktig for å forklare forekomsten av bakkene i det olympiske landeveisløpet. Vannet på den nordlige ruten kom ofte i kontakt med gipslagene der. Prosessen gjentok seg. Gipset gikk i oppløsning, og det førte til at mer og mer av fjellet ble ustabilt på disse stedene. Steinen raste sammen og falt ned i elva. Fra da av hadde elven mulighet til å bryte ned disse massene ytterligere gjennom erosjon og transportere restene ut i havet. Etter hvert utviklet det seg en stadig større lavtliggende slette på nordsiden av Montmartre og Buttes-Chaumont.
De siste åsene som står igjen
Vannet fra forløperne til dagens Seine og Marne skapte to fullverdige ruter gjennom Paris-regionen. Selv ved høy vannstand var det tilstrekkelig kapasitet og plass til det strømmende vannet. Dermed var det ikke nødvendig for vannet å erodere den gjenværende berggrunnen, som steinene som danner Montmartre og Butte Belleville, ytterligere. Kort sagt var det nok plass til at vannet nå kunne la åsene være i fred. De som ble igjen, er de gjenværende åsene, eller “buttene” på fransk.
Butte Montmartre og Butte Belleville var de som ble skånet for erosjonen som jevnet sine brødre og søstre rundt byen med jorden. Likevel vil det være mange ryttere som hadde håpet at forløperne til Seine og Marne også ville ha ryddet opp i disse bakkene. Det ville ha spart dem for mye energi på vei til målstreken. Men alle som ønsker å være på toppen av Olympen, bør i det minste erobre disse restbakkene. Sykling er tross alt ofte en kamp mot geologien, også i Paris.
