På etappe 4 kjører hovedfeltet gjennom provinsen Limburg. Der møter vi en lokal dinosaur, eh unnskyld øgle, og finner ut hvor fort den kunne svømme. Kunne den jage byttet sitt i Porsche-hastighet? Eller var den bare litt for tung til å jage i så høy hastighet? La oss ta en titt på jakten på mosasauren.
Store deler av undergrunnen i Limburg-åsene består av kalkstein, som vi forklarte i bloggen om Amstel Gold Race. Det er en kalkstein som (geologisk sett helt feilaktig) kalles «mergel». Vi vet nå at der vi finner kalkstein, var det et hav. Det dekket store deler av Nederland på slutten av kritt, altså på slutten av dinosaurenes tidsalder. Av og til finner vi rester av mosasaurer i kalksteinen, som videoen vår fra Amstel Gold Race viser. La oss møte vår lokale: mosasauren som har fått navn etter elven Meuse.
Selv om de levde i dinosaurenes tid, og navnet ender på -saurus, hadde mosasaurene ingenting med dinosaurene å gjøre. Slanger, øgler og mosasaurer deler en felles forfader. Dette plasserer mosasaurene, sammen med øgler og slanger, i en helt annen gruppe reptiler enn dinosaurene. For dinosaurene, og deres etterkommere, fuglene, er en helt egen gren i reptilenes slektstre reservert. Så det har vi ryddet opp i.
Et vellykket rovdyr
Historien om mosasaurene begynte for rundt 100 millioner år siden, da deres øglelignende forfedre tok steget tilbake til vannet. I løpet av drøyt 30 millioner år utviklet de seg til en særdeles vellykket gruppe av marine reptiler. Fossilene deres finnes over hele verden. De største eksemplarene ble mer enn 15 meter lange. De ulike artene hadde ved slutten av kritt overtatt en rekke forskjellige nisjer i havet. Store rovdyr svømte rundt, noen med morfingtenner av Tyrannosaurus rex-proporsjoner, som en havskilpadde lett kunne forsvinne inn i. Andre arter hadde derimot spisse tenner til å fange småfisk, eller knubbete tenner til å knekke østers. På slutten av dinosaurenes tid døde også mosasaurene ut i havet, akkurat som dinosaurene på land.
Padle hardere
Men hvordan fant mosasaurene mat? For noen byttedyr trenger du ikke å kunne svømme fort. Å fange østers er ingen jaktsport, og en treg havskilpadde var sannsynligvis heller ikke noen stor utfordring for en sulten Prognathodon. For å overliste raskere og smidigere byttedyr måtte mosasauren også tråkke eller padle raskt. Eller for å være mer presis: bruke halen. Fremdriften til disse marine reptilene kom hovedsakelig fra den muskuløse halen. Padleårene, svømmeføttene, hadde hovedsakelig en rolle i styringen.
Var mosasauren en jager på jakt etter raskere byttedyr? En utholdenhetsutøver? Eller var jakttaktikken hos disse artene mer preget av korte topper, som hos en sprinter? Lå en slik mosasaur på lur blant sjøgresset for å dukke opp på et blunk hvis det trengtes? Var noen mosasaurer kanskje «bakholdsrovdyr»?
Fôrsone
Det har vært mange spekulasjoner om spisevanene og jakttaktikken til de ulike mosasaurene. Nyere forskning begynner å gi oss et bedre bilde av spisevanene deres. Ved universitetet i Utrecht har paleontolog Femke Holwerda nylig sett nærmere på slitasjesporene på de ulike mosasaurenes tenner fra Maastricht-kalksteinen. Ikke overraskende ser vi betydelige skader på tannemaljen til en mosasaur som vi allerede mistenkte hadde sprukne skall. Og ikke overraskende ser tannemaljen til en mosasaur med skarpe fortenner, som er svært godt egnet til å skjære opp mykere kjøtt, mye mindre skadet ut.
Av og til finner vi også mosasaurer med mageinnhold. Fra Canada kjenner vi til et Prognathodon-fossil med et stykke halvfordøyd havskilpadde i magen. Og fra Angola publiserte vi nylig en mosasaur med ikke mindre enn tre halvfordøyde mindre mosasaurer i magen – hvorav den ene til og med viste seg å være en kongener, noe som tyder på kannibalisme.
Porsches hastighet
Den Prognathodon trengte nok ikke å svømme særlig hardt for å få den biten av havskilpadden. Jakten var ikke i gang, for å si det sånn. Muligens var mosasaur-kannibalen en åtseleter. Men kanskje Mosasaurus hoffmanni, den store mosasauren med skarpe tenner fra Maastrichtkritthavet, faktisk var et bakholdsrovdyr? I en dokumentar som nylig ble vist på Apple TV, Prehistoric Planet, ble det spekulert mye i om en slik mosasaur kunne være et bakholdsrovdyr. Et godt bakholdsrovdyr må kunne akselerere veldig raskt. Det er ikke så lett når man er veldig stor. Men overraskende nok ble mosasauren i dokumentaren belønnet med svært ambisiøse sportsprestasjoner.
For eksempel ville akselerasjonen til en 15 meter lang mosasaur – under vann, vel å merke! – overgå akselerasjonen til en rask Porsche. Uansett blir det spektakulære opptak. En video av et dyr som ingen noen gang har sett akselerere veldig raskt med et kraftig slag med halen. Men gir det mening? Porsche-lignende akselerasjon under vann når du er 15 meter lang og veier noen tonn, er tross alt litt av en bedrift. Biomekanikkens første lov er at «store ting ikke beveger seg fort». Hva trenger du for å bevise de ville påstandene fra Prehistoric Planet? La oss analysere jakten.
Jakten
I forbindelse med fysikkprofiloppgaven sin gikk videregåendeelevene David van der Mark og Wietse ten Hoor i gang med å skaffe seg innsikt i reptilers energihåndtering. De så på halens form og dimensjoner. Hvor rask var forfølgelseshastigheten? Under streken er dette ikke veldig forskjellige summer fra det bevegelsesforskere og idrettsfysiologer kan gjøre om syklisters topprestasjoner. En viss mengde muskelvev kan kortvarig nå en viss effekttopp for å jage et angrep eller spurte til målstreken. En mosasaur kan altså ikke akselerere mer på ett sekund enn det musklene kan levere i toppkraft. Det høres innlysende ut, men med det klarte David og Wietse å stille noen kritiske spørsmål ved påstandene til dokumentarfilmskaperne.
Hvor raskt klatrer en syklist opp Cauberg? Hvor mye spagetti må til for å komme seg gjennom en Tour de France-etappe? Og hvor raskt kan du akselerere en hale med 1000 kilo muskelvev under vann? Alt dette handler om energihåndtering. Uansett hvor mye David og Wietse grublet, kom mosasauren i hvert fall ikke raskere ut av stedet enn den nevnte raske sportsbilen i beregningene deres under vann.
Hvis du lå på lur blant sjøgresset for 66 millioner år siden, trengte du kanskje ikke å slå en Porsche i sprint i lyskrysset heller – så lenge du er raskere enn byttet ditt, og kanskje usynlig nok til å overraske byttet ditt i siste øyeblikk. Det er alt du trenger. Bare vær smart. Hvem vil være smartere enn konkurrentene i dagens jakt?
