På dagens niende etappe av Tour de France handler alt om grus. Etappen starter og slutter i Troyes. Byen har pittoreske gotiske katedraler med utsikt over de brosteinsbelagte gatene, men vi skal ikke gå inn på brosteinenes geologi nå. Det overlater jeg til Paris-Roubaix-tidene. Troyes er den historiske hovedstaden i Champagne-Ardennes-regionen. Byen er kjent for sine berømte vinmarker, ispedd hvite krittveier. Det er det jeg vil snakke om, for alt handler om grusen.
World Tour-feltet kjenner terrenget fra før, for Paris – Tours, en klassiker på slutten av sesongen, har blitt kjørt over sporene i vinmarkene de siste årene. Strade Bianche og Sterrato har også gitt feltet erfaring på løsere underlag, noe som kanskje er enda mer kjent. Jeg har som mål å ta deg med på en tidsreise i hvordan grusen i området rundt dagens scene ble til. Kanskje kan den brukes til å forstå de tekniske utfordringene rytterne møter på denne etappen på grunn av de geologiske forholdene. Ryttere og sportsdirektører, hører dere etter?
Mer kalkstein? Ja, mer kalkstein, men i dag kjører vi på den! Grus er kalkstein.
Hva er grus
Først må vi ha definisjonen klar før vi går løs på grusetappen. Grus defineres som en løs ansamling av steinfragmenter. Det forekommer vanligvis i ulike former, størrelser og farger, avhengig av forvitringsprosessene, eller erosjonen, som er involvert i dannelsen av fragmentene. Den opprinnelige steinsammensetningen er selvfølgelig også en avgjørende faktor.
Enkelt sagt er grus en samling sedimenter som er over to millimeter i diameter. Den kan ha enten en avrundet eller kantet kant. Det finnes ingen øvre størrelsesgrense for grus, men i denne artikkelen vil vi fokusere på grus med en diameter på under 20 millimeter for å gjøre den så anvendelig som mulig i løpet. Den større grusen er utmerket til oppkjørsler og hagearbeid, eller til en og annen punktering, men det er ikke den grusen vi finner i vinmarkene rundt Troyes.
Djevelen ligger i havnivået
Så hvor befinner Troyes seg i den geologiske historien, og hvorfor ble det et så flott sted for grusløp?
Det har vært en oppløftende reise for byen Troyes, om du unnskylder ordspillet! Store deler av det vi i dag kaller Frankrike hadde inntil nylig vært intakt, geologisk sett. For rundt 300 millioner år siden ble hele jordens kontinentale landmasse samlet til ett superkontinent, kalt Pangea. Pangea var stor og kald, og det fantes en stor iskappe på Sydpolen.
Frankrike var plassert mellom dagens Storbritannia, Tyskland, Spania og Italia, på samme måte som i dag. Selv om det var på et helt annet sted enn i dagens Vest-Europa. I løpet av denne perioden ble bergarter deformert til et stort fjellbelte. Disse bergartene ble deretter erodert, og dype, krystallinske deler av fjellbeltet kom opp til overflaten. For 250 millioner år siden var fjellbeltet erodert nesten flatt, og de deformerte krystallinske bergartene lå på jordoverflaten. Denne overflaten kan man fortsatt se ikke langt sør for Champagne-regionen, i Massif Central.
Bryt opp
Så begynte Pangea å gå i oppløsning. Det sentrale Atlanterhavet begynte å danne seg, og også i Det indiske hav og Sørishavet begynte kontinentaloppløsningen. Resultatet var at den platetektoniske aktiviteten nesten ble fordoblet. I storhetstiden fra slutten av jura til begynnelsen av kritt, for rundt 150-100 millioner år siden, var produksjonen av havbunnsskorpe nesten dobbelt så høy som under Pangea, og som i dag. Med en så høy produksjon av jordskorpe var også hastigheten på fjerning av skorpe ved subduksjon mye høyere, og som et resultat ble gjennomsnittsalderen på havbunnen yngre og yngre.
Hvorfor er det viktig? Dybden på et havbasseng er avhengig av det! Jo yngre havbunnen er, desto grunnere er havet. Med høyere platetektonisk aktivitet blir det også mer vulkanisme, og mer vulkansk CO2-produksjon (tre ganger så mye som i dag). Med høyere CO2-produksjon var temperaturene mye høyere. Isen på land smeltet. Så havene var ikke bare grunnere, det var også mer havvann enn i dag. Resultatet var at kontinentene rundt havene ble oversvømmet. Frankrike druknet under et havnivå som var ca. 200 m høyere enn i dag. Og det er begynnelsen på dagens grusetappe!
Du trenger kalkstein
I tropiske hav som ikke er mer enn noen 100 meter dype, dannes det kalksteiner. Kalkstein er en sedimentær bergart som består av kalsiumkarbonat som hovedmineral. Morsomt nok spruter det når man slipper fortynnet syre på den. Kalkstein inneholder ofte fossiler av marine sjødyr som kokkolitter og foraminiferer. Disse utgjør kritt. Kalksteinen er derfor en geologisk dokumentasjon av de tidligere forholdene i Frankrike under havet.
Den sedimentære krittbasen som ligger under store deler av Frankrike, ble dannet i jura- til krittperioden, for omtrent 150-80 millioner år siden. Dinosaurene vandret fortsatt rundt på jorden den gang. Sedimentære bergarter dannes vanligvis i marine miljøer, slik Troyes var på denne tiden. Så vi snakker mest om sjøøgler og dinosaurer i denne delen av verden.
Det finnes to typer kalkstein rundt Troyes. Det finnes Courville-kalkstein og Savonnières-kalkstein. Begge har gjennom tidene blitt kraftig utvunnet til konstruksjonsformål. Courville er en lokal stein fra Reims, mens Savonnières er fra litt lenger unna, omtrent 100 kilometer øst for Troyes.
Selv om de to steintypene ligner hverandre, er det noen viktige forskjeller mellom dem. Alderen på de to steinene er forskjellig. Courville stammer fra eocen (50 millioner år gammel) og Savonnieres fra tithonian (150 millioner år gammel). Det gjør den til en ca. 100 millioner år eldre stein. Disse steinene er laget av biter. De har en porøsitet på henholdsvis 17 % og 29 %, noe som gir god drenering og bidrar til både vindyrking (som du kan lese på etappe 7) og sykkelløp!
Rasegeologi
I Champagne-regionen består de sedimentære bergartene av 75 % kalkstein. Dette stoffet er hardt, porøst og sprøtt. Så steinene er slitesterke, men går lett i stykker. Så hvis du må lage en vei i denne regionen, hvem trenger da fortau? Undergrunnen gjør jobben helt fint! OK, det er ikke helt Strade Bianche. De hvite toskanske veiene ligger på en geologisk overflate av marmor, som er den edle, harde og kostbare hvite bergarten man får hvis man tar kalksteinene i Champagne og begraver dem på 20 kilometers dyp i et fjellbelte i noen millioner år. Men dagens hvite veier består av det samme kalsiumkarbonatet! Det er godt å vite at marmorgruset i Strade Bianche har et langt jevnere underlag, med fint, avrundet materiale i stedet for de steinete sporene i Champagne.
Så dagens grusetappe blir sannsynligvis vanskeligere i svingene enn Strade. Materialet i Frankrike vil være løsere og mindre kompakt på grunn av sin større størrelse. Finere materiale komprimeres mer når det er vått (husker du Van Der Waals-kreftene du lærte på videregående skole? De virker på disse mindre sandstore sedimentene). Større materiale er mindre klastisk, så selv når det er vått, er det fortsatt løst. Regn har en betydelig innvirkning på kalksteinsgrus på grunn av den kjemiske sammensetningen, som kan føre til at grusen løser seg opp i dårlig vær og skaper en myk og slamaktig vei for syklistene. Dette kan føre til at grusstrekningene minner mer om et sykkelcrossritt enn om Le Tour de France! Hei Mathieu, Wout og Tom!
NB: Blogger på andre språk enn engelsk er alle automatisk oversatt. Våre skribenter er ikke ansvarlige for eventuelle språk- og stavefeil.
