Hva er klokken? Det er på tide for rytterne å forlate Alpene og bevege seg til foten av Jura. Allerede på 1800-tallet ble det drevet geologisk forskning i denne regionen. Den berømte tyske geologen Alexander von Humboldt fant ut at en pakke med kalksteiner kan spores gjennom hele Jura. Han kalte dem derfor jura-kalksteiner. Disse dukket også opp igjen på vestsiden av Alpene, i begynnelsen av etappen. I disse steinene finner vi skapninger som forteller oss hva klokken er.
Geologene la merke til at disse kalksteinene inneholdt store fossiler: vakre, snirklete snegler med kamre i seg. Disse fossilene hadde allerede vært kjent i lang tid. Egypterne og senere grekerne kalte dem «Ammons horn», etter en egyptisk gud med horn som en fjellgeit. Senere ga vi fossilene navn etter denne guden: ammon-ite!
Da geologene fant ut at ammonittene i Sør-England og Jura var av samme art, og at de dukket opp og forsvant i samme rekkefølge i bergartssekvensen, definerte de dette som en periode i den geologiske tidsskalaen. De oppkalte den etter kalksteinene i Jura: Jura. De tydeligste«guidefossilene» var ammonittene.
Fantastisk design
I geologi og arkeologi er det alltid et tilbakevendende tema: Hvor gammelt er noe? Hva er klokken? Det finnes ulike måter å datere steiner på. I sedimentære bergarter kan den raskeste måten være å bruke ledefossiler. Når forskere skal datere marine avleiringer, bruker de ofte fossile skall fra ammonitter. Ammonittene er en utdødd gruppe av skalldyr. Man kan si kalamaris i et skall, for det er faktisk en type blekksprut. Av denne gruppen, som kalles blæksprutter, er det nå to grupper igjen: Nautilusene og gruppen Coleoider, som blant annet består av blekksprutene, de tiarmede dyrene, inkludert blekksprutene og en obskur «gruppe» kalt Spirulida (med bare én art).
Mange av medlemmene i denne gruppen har/hadde spesialkompetanse i å bygge kammerhylser. Disse tomme kamrene var forbundet med hverandre via et rør. Trykket i hvert kammer kan reguleres via dette røret. Dette røret er godt synlig i nautilen nedenfor.
Nautilus
Selv om nederlenderne, og spesielt Cornelis Drebbel, med stolthet kan si at oppfinnelsen av ubåten kom fra Nederland, var Nautiloidea omtrent en halv milliard år eldre enn båten. Disse ubåtene har drevet rundt i havene våre siden den kambriske perioden. Cambrian er forresten oppkalt etter Wales. Hvem vet om den virkelige oppfinneren Jules Verne hadde kunnskap nok til å ha satt navnet Nautilus på kaptein Nemos skip med vilje?
Tilbake til for en halv milliard år siden. Det kammerformede skallet ga blæksprutene fra kambrisk tid en unik fordel. Mens andre arter organiserte fotgjengerlivet sitt på eller i havbunnen, kunne blæksprutene flyte over den og bevege seg raskere. Raskt ville imidlertid trolig være en overdrivelse. Forfedrene til det som en dag skulle bli virveldyrene, var fortsatt ganske ufarlige. Fra det øyeblikket de gikk inn i historien, har de vært en suksessfull gruppe. De ble en viktig del av det marine miljøet.
Rester av blæksprutskall finnes i nesten alle marine sedimenter i verden. Som bildet nedenfor viser, var Frankrike for det meste grunt hav, så vi finner dem i overflod. For rundt 66 millioner år siden, på slutten av kritt, var det slutt for ammonittene. De ble utryddet sammen med dinosaurene.
Fossiler som klokker
Tilstedeværelsen på tvers av tidsperioder forklarer en del av hvorfor vi kan bruke ammonitter til datering. Et annet viktig element er endring. Hvis en kjendis som Will Smith hadde gitt den samme autografen til fansen gjennom hele livet, ville man aldri kunne se når Will Smith hadde signert den. Det kan vi si noe om, for han endret signaturen sin litt med jevne mellomrom. Det er ikke annerledes med ammonitter, selv om de ikke er menn i svart. Skallet deres ble skiftet regelmessig.
Rundt 1850 la to tyskere merke til at det fantes mange slike skjell i jura-bergarter i de schwabiske og frankiske alper i Sør-Tyskland, på den andre siden av grensen til Frankrike, og at det stadig dukket opp nye former over tid. Dessuten fant de ut at hvis du finner det samme skallet på et annet sted, graver du sannsynligvis i den samme geologiske perioden. Dette er prinsippet for en fossil guide.
Quenstedt og Oppel gjorde seg udødelige med dette konseptet. Ammonittfamiliene Quenstedtoceras og Oppelia, blant andre, bærer deres navn. På grunn av den hyppige variasjonen i form er det ifølge British Geological Survey mulig å si noe om alderen deres med en nøyaktighet på 200 000 tusen år. På en geologisk tidsskala på fire milliarder år er det veldig nøyaktig!
Vakre pyntegjenstander
Det er ukjent hvem som først samlet fossiler som ammonitter, men mennesker har vært interessert i fossiler helt fra de tidligste tider. I mange myter og sagn kan man finne hint, og noen ganger finnes det til og med konkrete bevis for det. Et eksempel er i Thurgau i Sveits. I tillegg til bronsesmykker ble det funnet en ammonitt og en haitann i en 3500 år gammel grav. Det finnes til og med indikasjoner på at man allerede for 500 000 år siden satte pris på skjønnheten i fossiler
Hvorfor endre seg?
Hva er årsaken til variasjonen i skallets form og konstruksjon? Det virker logisk å anta at miljøet/biotopen har påvirket ammonittene. Under ammonittenes fremvekst var det mange habitater som skulle fylles i dype og grunnere havområder. Det som startet som et rett skall, gikk bokstavelig talt i alle retninger.
Variasjonen hos ammonitter er ikke bare i størrelse og form, men også i kompleksiteten i suturlinjene. Dette er mønsteret av linjer som kan observeres på utsiden av det fossile skallet. De er kantene på skilleveggene mellom kamrene. Disse suturlinjene spiller en viktig rolle i vurderingen av innbyrdes slektskap og artsbestemmelse. Med ammonitter går de fra enkle til stadig mer komplekse (selv om det finnes unntak fra dette).
Mer komplekse suturlinjer gir ekstra styrke til skallet. Man hører ofte at denne kompleksiteten henger sammen med det økende trykket i vannet på større havdyp. Det virker ikke helt logisk. Det vil si at hvis du ser på de opprinnelige havdypene der ammonittfossiler er funnet, er det påfallende at de hovedsakelig forekommer i grunne kystområder (50 til 200 meters dyp). Moderne nautiler med sine enkle skall lever ikke dypere enn 200 til 400 meter. Dybden virker derfor ikke overbevisende for de komplekse kammerinndelingene.
I dag tror man at de kompliserte suturlinjene hovedsakelig henger sammen med fremveksten av rovdyr. Jo mer kompliserte kamrene er, desto mindre sannsynlig er det at bittet fra en ichthyosaur faktisk vil være livstruende.
Kjør fortere!
Kanskje det finnes et annet argument. Hvor fort tror du en ammonitt kunne svømme? I likhet med moderne blekkspruter ser ammonitter ut til å ha hatt fremdrift med vannstråler. Det virker veldig kult, men på grunn av hvordan dyret passet inn i skallet og hvor massesenteret var, er det nok mer skilpadde enn hare. De ville ikke rekke det innen tidsfristen. Det er helt sikkert.
Hvis du ikke har mye fart til å flykte fra rovdyr, bør du finne på noe annet. Overlevelse er nøkkelen. Vi ser mange forskjellige overlevelsesmekanismer, for eksempel et veldig robust skall eller et veldig konvekst skall. Det finnes også skjell med irriterende pigger. Vi møter alle disse variasjonene med ammonitter.
Rundt om i verden
Det fine med ammonitter er at de finnes over hele verden. Det er imidlertid ikke alltid mulig å aldersbestemme og dermed si hvilken tid det er, fordi ikke alle typer ammonitter finnes overalt. Noen arter forekom på forskjellige steder i verden, steder som ligger ganske langt fra hverandre. Det virker sprøtt hvis du er en langsom art som har utviklet seg raskt. Platetektonikk spiller åpenbart en rolle i dette.
I jura lå for eksempel Amerika og Europa ved siden av hverandre. Det er sannsynligvis av denne grunn at jeg fant ammonittslekten Cardioceras både i Wyoming (USA) og Nord-Frankrike. I Wyoming ga dette en spesiell følelse av gjenkjennelse på et helt nytt sted. Da fikk vi umiddelbart bekreftet at lagene der var rundt 150 millioner år gamle. Hva er klokken? Ammonitten forteller deg det.
Snakker om «cardio»-ceraser. I dag kan rytterne også støte på denne arten hvis de graver etter dem i kalksteinene langs veien! De ville nok gitt hva som helst for å kunne klatre som ammonitter bare ved å slippe opp trykket i et skall på ryggen. Dessverre for dem vil det kreve muskelstyrke i beina, og massevis av riskaker, hvis de vil nå toppen!
NB: Blogger på andre språk enn engelsk er alle automatisk oversatt. Våre skribenter er ikke ansvarlige for eventuelle språk- og stavefeil.
