I dag legger vi litt salt i Tour de France. Forestill deg at du sykler gjennom det pittoreske landskapet i Po-dalen i Italia. Se for deg at du er en del av etappe 2 i Tour de France 2024. Du tråkker fra Cesenato mot Ravenna. På venstre side ser du lavlandet og vinmarkene rundt Po-dalen. På høyre side ser du Middelhavet i det fjerne som glitrer i sollyset.
Lukk øynene et øyeblikk. Sørg for at du ikke mister balansen på sykkelen og ødelegger løpet fra starten av. Nå åpner du øynene og ser deg rundt. Til venstre ser du et tørt landskap med svært lite eller ingen vegetasjon. Det finnes noen stillestående dammer og Camargue-lignende saltmyrer. Til høyre ligger den store overraskelsen. Middelhavet er borte, men i stedet er det et ørkenlandskap fylt med salt.
Tidsreiser
Tro det eller ei, men det er ikke sikkert at du drømmer, kanskje du rett og slett har tråkket litt for hardt. Så hardt at du åpnet en tidsportal og reiste seks millioner år tilbake i tid. Hvis du innser at jorden er ~ 4600 millioner år gammel, er seks millioner år som bare en måned. Vi befinner oss nå i en tid der Middelhavet antas å ha tørket ut i flere hundre tusen år. Det er en tid da vårt elskede hav ble rammet av en saltøkologisk krise som i dag er kjent som “den messinske saltholdighetskrisen”. Messinian er en geologisk alder som dateres til for ca. 7,2 millioner år siden. Den har fått navnet sitt fra den antikke byen Messina nordøst på Sicilia, den samme som Vincenzo Nibali kommer fra.
Spenn sikkerhetsbeltet, og la oss legge til litt salt på denne reisen sammen. Vi skal dykke ned i fortidens dyp, navigere oss gjennom jordens historie og avdekke hemmelighetene bak den messinske saltholdighetskrisen.
Trivia-fakta
Her er to fakta du må huske på før vi fortsetter. Du kan også bruke dem til å imponere vennene dine på neste pubquiz.
- Middelhavet er forbundet med Atlanterhavet via Gibraltarstredet. Uten denne forbindelsen ville vannstanden i Middelhavet synke drastisk på grunn av høyere fordampning (på grunn av temperaturen) enn tilførsel av ferskvann. Atlanterhavets salte vann balanserer dette tapet ved å strømme inn i Middelhavet gjennom stredet.
- Når solen varmer opp saltvann, fordamper det og etterlater seg oppløste salter. Disse saltene krystalliserer over tid og danner evaporittmineraler som akkumuleres som faste steinlag på havbunnen. Eksempler på dette er halitt (vanlig bordsalt) og gips. De danner hver sin type evaporittbergart, avhengig av miljøforholdene.
La oss starte historien
Vår historie begynner for omtrent 5,97 millioner år siden. På denne tiden var ikke Middelhavet et veldig annerledes sted enn det vi kjenner i dag. Det var et stort, sammenhengende vannområde som myldret av liv, omgitt av frodige landskaper og mangfoldige økosystemer. Men under den rolige overflaten lå det en geologisk tidsinnstilt bombe som ventet på å briste. De tektoniske kreftene som formet jordskorpen, var i ferd med å utløse en kjedereaksjon som skulle endre historiens gang for Middelhavsområdet. Sentralt i historien vår står Gibraltarstredet, porten som forbinder Middelhavet med Atlanterhavet. Gjennom denne trange passasjen strømmet vannet fritt, og opprettholdt en delikat balanse mellom saltholdighet og liv i Middelhavet.
Jordskorpen hadde imidlertid andre planer. Tektoniske bevegelser stengte gradvis Gibraltar-porten og isolerte Middelhavet fra Atlanterhavets enorme vannmasser. Med begrenset tilførsel av vann var det duket for en hendelse uten sidestykke – den messinske saltholdighetskrisen.
Det begynner å bli salt
Da Middelhavet ble avskåret fra sin livsnerve i havet, ble fordampningen sentral. Under den stekende solen begynte vannstanden å synke. De etterlot seg store områder med saltsletter, evaporitter, der det en gang var hav. Det en gang blå vannet ble til et goldt saltlandskap som strakte seg så langt øyet kunne se. Spol millioner av år frem i tid, for i dag kan vi bevitne restene av denne eldgamle krisen. Saltavsetningene som ble dannet under den messinske saltholdighetskrisen, finnes nå som imponerende saltfjell og steinete terreng over hele Middelhavsbassenget, enten begravd under yngre sedimenter på havbunnen, eller på land på steder som du kan besøke når som helst (blant annet Spania, Italia og Kypros).
Vi finner et av disse salte stedene langs ruten til den andre etappen av Tour de France. Mellom Brisighella og Riolo Terme ligger nemlig den regionale parken “Vena del Gesso“, som bokstavelig talt betyr gipsåre. Husk at gips er en av de salte bergartene vi kaller evaporitter. I denne parken domineres landskapet av tykke gipslag som en gang, under den messinske saltholdighetskrisen, lå på den fordampende Middelhavsbunnen. Ta en spasertur i Vena del Gesso Park på en solrik dag. På bakken vil du legge merke til glødende krystaller over alt. Det er gipssteinen. Krystallene kalles selenitter. Det kommer fra gresk og betyr “månestein” eller “månestein”, på grunn av sin likhet med månens glød.
En ødemark
Tilbake i tiden igjen. Den messinske saltholdighetskrisen nådde sitt høydepunkt for ca. 5,55 millioner år siden. Tenk deg synet i det øyeblikket! Det var en ødemark der ingen organismer kunne overleve. En skarpere kontrast til det livlige havlandskapet som en gang dominerte regionen, er nesten umulig å finne. Livet i Middelhavsområdet ble kastet ut i kaos. Økosystemene ble forstyrret, og artene slet med å tilpasse seg de endrede forholdene. Få organismer søkte tilflukt i isolerte vannlommer og klamret seg til overlevelse mot alle odds.
Ved Middelhavets bredder fikk fraværet av vann vidtrekkende konsekvenser. Elvene skrumpet inn til bare sildringer, og etterlot seg tørre elveleier og uttørkede landskap. De en gang så blomstrende samfunnene som var avhengige av havet for å overleve, møtte nye utfordringer som tvang dem til å gå til grunne.
Tektonikk redder dagen
I 640 000 år har Middelhavet vært fanget i en krisetilstand. Vannet fordampet sakte under den ubarmhjertige solen. Men like plutselig som den begynte, nådde krisen sitt klimaks for 5,33 millioner år siden. Tektoniske bevegelser omformet nok en gang landskapet. Portene til Gibraltar åpnet seg, og Middelhavet og Atlanterhavet ble igjen knyttet sammen. Dette punktet markerer begynnelsen på en ny geologisk tidsalder som kalles Zanclean. Den zancleanistiske tidsalderen startet med det forskerne kaller den katastrofale zancleanistiske Reflooding. Da forbindelsen mellom Atlanterhavet og Middelhavet ble gjenopprettet, begynte vannet fra havet å strømme tilbake til Middelhavet, som å skru på kranen i det gigantiske badekaret. Denne påfyllingsprosessen skjedde over en geologisk sett ganske kort periode. Med vannets tilbakekomst kom nytt liv som sakte blomstret opp.
Den messinske saltholdighetskrisen er en påminnelse om hvordan geologien former vår verden. Middelhavet er et speilbilde av tidens gang, fra sin beskjedne opprinnelse som en smal passasje til utviklingen til et stort, saltfylt basseng. Mens vi beundrer den vakre naturen langs de ulike etappene i Tour de France 2024, må vi ikke glemme at under det rolige ytre skjuler det seg en historie fylt av dramatiske omveltninger.
NB: Blogger på andre språk enn engelsk er alle automatisk oversatt. Våre skribenter er ikke ansvarlige for eventuelle språk- og stavefeil.
