I dag kan hovedfeltet ta en pust i bakken og fylle drivstoff i det flate terrenget når de krysser Aquitaine-bassenget. Det er en region full av skjulte skatter. Du kjenner geoTDF nå. Mens de profesjonelle rytterne navigerer gjennom en gigantisk sandkasse, tar vi en titt på hva som befinner seg under hjulene deres. Vi har steinformasjoner som er opptil 250 millioner år gamle. De rommer de største oljereservene på det franske fastlandet og nesten alle landets gassreserver. I tillegg tar vi et innblikk i en svært ettertraktet teknologi for CO₂-lagring under bakken. Målet er å bidra til å redusere den menneskeskapte klimakrisen. Aquitaine er stedet der den skal implementeres. Så la oss fylle drivstoff til etappe 13. Håper alle er heldige!
Forland
Der det er fjell, er det daler, og ofte også et forlandsbasseng. Et forlandsbasseng er en forsenkning som vanligvis dannes foran en fjellkjede. Det er noe annet enn Parisbassenget vi så på etappe 10. Fjellene utøver en uvanlig stor belastning på en kontinentalplate. Denne enorme belastningen kan føre til deformasjon av kontinentalplaten og dannelse av bassenger foran en fjellkjede. Vi kjenner slike bassenger som forlandsbassenger. De fungerer som reservoarer for alt som eroderer fra fjellene.
Det akvitanske bassenget ble først dannet i trias og jura, for mellom 220 og 170 millioner år siden. Det var da Pangea gikk i oppløsning. Et havbasseng dannet mellom Europa, Iberia og Afrika i Middelhavsområdet. Da dette havet lukket seg, traff Iberia Europa og dannet Pyreneene. Aquitaine-bassenget ble presset sammen.
Vekten av Pyreneene førte til mange kilometer med innsynkning. Dette gjorde det akvitanske bassenget til et forlandsbasseng. I dag kan man bare gjenkjenne formen på bassenget ved hjelp av geologiske kart eller geofysiske målinger. Dette skyldes at den ble fylt med sedimenter fra de omkringliggende fjellene, særlig Pyreneene, i løpet av rundt 60 millioner år. De lagene av stein som utgjør berggrunnen i dag, vitner om miljøforholdene da de ble avsatt.
Tverrsnitt av de vestlige Pyreneene og Aquitaine-bassenget. De en gang horisontale geologiske lagene ble komprimert og foldet da den tidligere iberiske kontinentalplaten kolliderte med Eurasia. Bøyningen av kontinentalskorpen skapte forlandsbassenget i Aquitaine. Tilpasset etter kilde.
Fyll drivstoff
Aquitaine-bassenget har ligget i en livsvennlig klimasone siden det ble dannet. Her blomstret livet. I løpet av bassengets utvikling ble det produsert og avsatt mye organisk materiale her. De organiske avleiringene omfatter for eksempel døde planterester eller plankton. Alt samlet seg i bassenget og ble dekket av sedimenter over tid. Dagens bergartslag, som ble dannet av disse organisk rike sedimentene, kalles kildebergarten til oljen og gassen vi forbrenner i dag. Dette organiske materialet dannet faktisk grunnlaget for utviklingen av hydrokarbonressurser (dvs. olje og gass) som vi i dag bruker til energiproduksjon og transport.
Men før vi kunne bruke dette fossile brenselet, måtte det avsatte organiske materialet gjennomgå en langvarig prosess. Over tid vokste sedimentlaget i bassenget. Vekten skapte høyt trykk og varme temperaturer i sedimentene. Dette ble senere kildebergarten. Hydrokarbonene i det deponerte organiske materialet ble kjemisk nedbrutt under disse forholdene. Stadig større hydrokarbonmolekyler som dannes fra sine komponenter gjennom polymerisering og polykondensering.
Produktene fra disse prosessene brytes ned igjen over tid. Og voilà, du har olje og gass. På grunn av sin lave tetthet migrerte både olje og gass oppover gjennom porene i fjellet til de nådde et ugjennomtrengelig berglag. Ved denne grensen akkumuleres hydrokarbonene i såkalte reservoarbergarter. I dag borer vi olje- og gassbrønner med borerigger for å trenge gjennom disse reservoarbergartene og få tilgang til og utvinne disse energikildene.
Retur til avsender
Bruken av disse fossile brenslene spiller en viktig rolle i Frankrikes industri og økonomi. Den økende bevisstheten om klimapåvirkningen fra forbrenning av olje og gass setter imidlertid spørsmålstegn ved det fremtidige industrielle energiforbruket. De er tross alt blant de største CO₂-utslipperne. Et svar på det økende politiske og sosiale presset for bærekraft er en teknologi vi ser i Aquitaine. Det skal gjøre det mulig å trekke ut CO₂ fra luften og lagre den i stein.
Det storstilte Pycasso-prosjektet med mer enn 200 deltakere har som mål å fange opp en del avCO2-utslippene fra regional industri i Sør-Frankrike og Nordøst-Spania og lagre dem i undergrunnen. For å oppnå dette skal industrielle avgasser filtreres kjemisk direkte ved opprinnelsesstedet, og CO₂-en skal utvinnes. Noe av CO₂-en vil deretter bli brukt i andre industrisektorer, for eksempel i planteproduksjon. Resten skal lagres under jorden. Tanken er å bruke den eksisterende infrastrukturen i olje- og gassindustrien i Aquitaine til transport og lagring avCO2. I første fase av prosjektet skal én million tonn CO₂ per år og fem millioner tonn CO₂ på lang sikt føres tilbake til der den opprinnelig kom fra. Return to sender, for å si det sånn.
Risiko og innvendinger
IPCC (FNsklimapanel) lister opp karbonfangst- og lagringsteknologi som en av metodene vi kan bruke for å lagre overflødig CO₂ på lang sikt. Effekten av teknologien er imidlertid begrenset. Bare en brøkdel av CO₂-utslippene kan fanges opp. I tillegg kreves det mye energi for å fange og lagre karbon. Infiltrasjon av væsker i berglagene under bakken medfører også en økning i seismisiteten. Dette skaper nye risikoer, for eksempel gasslekkasjer i rørledninger.
I denne bloggen ønsker vi å fremheve at prinsippet om CO₂-lagring i bergarter og sedimenter slett ikke er en menneskelig oppfinnelse. Olje- og gassreservene som vi bruker i dag, består av karbon som er avsatt i fortiden i form av biomasse. Selv i dag er tiltak som restaurering av torvmyr og skogplanting fortsatt blant de mest effektive metodene for å fjerne CO₂ fra atmosfæren. Og fremfor alt innebærer de ingen teknisk risiko. Man bør derfor konkludere med at karbonfangst kan gi et lite bidrag til lagring av CO₂. For å nå togradersmålet må vi imidlertid redusere utslippene og iverksette ytterligere tiltak for å binde CO₂ på en naturlig måte. Å ta sykkelen i stedet for bilen noen ganger, er allerede en god start.
NB: Blogger på andre språk enn engelsk er alle automatisk oversatt. Våre skribenter er ikke ansvarlige for eventuelle språk- og stavefeil.
