Årets Tour de France starter, i motsetning til navnet, i Italia og San Marino. Rytterne innleder sitt tre uker lange eventyr i Firenze – «Renessansens vugge». Det er også fødestedet til den legendariske to ganger vinneren Gino «il Pio» Bartali. Åpningsetappen er 200 kilometer lang. Det er en kupert etappe som strekker seg gjennom Toscana og Emilia-Romagna, med målgang i den beryktede festbyen Rimini ved havet. Men det er ikke den vaklende starten vi mener.
For denne etappen er «kupert» sannsynligvis en underdrivelse. I virkeligheten skal rytterne klatre over 3600 meter når de (nesten!) skal krysse de nordlige Apenninene. Disse er en del av en omtrent 1200 kilometer lang fjellkjede som strekker seg over det meste av Italia. I tillegg til de mange kulinariske delikatessene og kulturminnene er denne regionen beryktet for sin hyppige jordskjelvaktivitet.
Visste du at en stor del av de nordlige Apenninene i dag ligger skjult under sedimentene fra Po-sletten og Adriaterhavet? I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på de begravde nordlige Apenninene og hvorfor det er så mange jordskjelv her. I tillegg finner vi ut hva start- og målbyene har til felles, og hvordan dagens ritt kunne gått over tre land – hvis det bare hadde funnet sted for 20 000 år siden. La oss begynne med trinn 1: en vaklende start.
La oss begynne med tektonikk
For å prøve å forstå hvorfor det er jordskjelv i Nord-Apenninene i dag, må vi først prøve å forstå hvordan de ble dannet. Generelt sett skyldes de nordlige Apenninene sammenstøtet mellom den eurasiske og den afrikanske kontinentalplaten.
Den underliggende historien er selvfølgelig, i likhet med Tour de France, svært kompleks, dramatisk og inneholder til og med et par vendinger. Eller skal vi si «tallerkenvridninger»? Vi starter i jura, for rundt 150 millioner år siden, da Piemont-Liguria-havet (en mindre del av det alpine Tethys-havet) åpnet seg mellom den europeiske platen og Adria-platen (en mindre del av den afrikanske platen). De beveget seg med andre ord bort fra hverandre.
Den første vendingen i handlingen skjedde i sen kritt, for rundt 80 millioner år siden. Adria-platen begynte å bevege seg mot den europeiske platen. Denne bevegelsen førte til at havet ble lukket, og Adria-platen ble overskygget av den europeiske delen av havet. Etter hvert som konvergensen fortsatte, kolliderte den europeiske platen og Adria-platen, samtidig som sedimenter og eldre bergarter ble presset sammen, noe som resulterte i dannelsen av Apenninene. I denne Giro d’Italia-bloggen av Douwe van Hinsbergen kan du finne mer informasjon.
Den andre vrien i handlingen var i form av en reversering av subduksjonspolariteten i sen eocen, for rundt 34 millioner år siden. Platene byttet i praksis roller, og Adria-platen begynte å synke ned under den europeiske platen. Alle disse hendelsene spilte en viktig rolle i å forme Apenninene slik vi kan se dem i dag.
Sakte plater
For øyeblikket nærmer platene seg fortsatt hverandre. De nordlige Apenninene beveger seg mot nordøst med en svimlende hastighet på 3 mm per år. De slipper i hvert fall ikke unna under syklistenes hjul.
De nordlige Apenninene er i ferd med å overta Adria-platen. All denne akkumulerte energien må frigjøres på en eller annen måte. En måte å oppnå dette på er jordskjelv som oppstår på forkastninger. Figuren nedenfor viser at de nordlige Apenninene har blitt rystet av mange moderate og kraftige jordskjelv. Dette resulterte dessverre i betydelige skader og tap av menneskeliv.
Skjulte feil
Den oppmerksomme leser vil kanskje legge merke til at de fleste jordskjelvene er lokalisert midt i Adriaterhavet eller på Po-sletta. De er begge flate og viser ingen tegn til feil på overflaten. Så hvor er forkastningene som forårsaker jordskjelvene?
På tide med den siste vrien i handlingen. Seismiske studier (bruk av lyd for å undersøke jordens struktur) viser at en betydelig del av de nordlige Apenninene faktisk strekker seg mot nordøst. Den er i dag begravd av sedimenter som er yngre enn 23 millioner år. Den begravde fronten av de nordlige Apenninene er representert av et (passende kalt) fold-og-skyvebelte som ofte er vertskap for relativt kraftige, grunne jordskjelv. En av de nyere hendelsene var jordskjelvet i Emilia-Romagna i 2012.
Ettersom sedimentasjonshastigheten har vært høyere enn den tektoniske hevingen, blir den nordapenninske skyvefronten stadig begravd av sedimenter. Med andre ord: Den tektoniske hevingen klarte ikke å holde tritt med sedimentasjonen. De nå begravde Appeninene er ute av syne, men ikke ute av sinn for mange jordskjelvforskere og lokale innbyggere. Så for at rytterne skulle kunne krysse de (delvis skjulte) nordlige Apenninene på den første etappen, måtte de legge til et par titalls kilometer mot nordøst.
Pietraforte
Jordskjelv er beryktet for å skade gamle bygninger. Det ville være forferdelig hvis det skjedde en stor en i nærheten av Firenze, som har stått på UNESCOs verdensarvliste i mer enn førti år. Byens karakter ligger i den lysebrune (oker) fargen på «pietraforte-sandsteinen». Det er en bygningsstein som dekker mange av Firenzes middelalderbygninger. Faktisk brukte de pietraforte (eller «sterk stein» på italiensk) i Firenze allerede i romertiden. Byggingen skjøt for alvor fart etter 1100-tallet i takt med byens ekspansjon. Det er ikke så rart, for sandsteinsutbruddene lå svært nær byen. Svært bærekraftige, lokale byggematerialer.
Pietraforten ble dannet i sen kritt, for mellom 100 og 65 millioner år siden, av turbiditetsstrømmer. Dette er en blanding av vann og sediment som beveger seg nedover en skråning og avsetter sediment når det mister fart fordi det når et flatt område. Dette er mest vanlig i de dype delene av havet. Derfor kan pietraforten betraktes som en marin avleiring. Så teknisk sett er rytterne innen rekkevidde av havet både i Rimini og i Firenze. Rist det opp!
En geologisk kuriositet
Dagens ritt går over to land – Italia og San Marino. Hvis den første etappen fant sted for omtrent 20 000 år siden og var rundt 100 kilometer lengre, ville den også ha nådd området i dagens Kroatia. Forfriskningen etter løpet ville da blitt kalt en «bevanda» i stedet for en «spritz». Men hvordan skulle rytterne krysse Adriaterhavet? Heldigvis trengte de ikke det.
Under siste istidsmaksimum, som navnet antyder, markerer den største isbreutbredelsen i siste istid, ble det lagret så mye vann i isbreene at havnivået over hele kloden var omtrent 125 meter lavere sammenlignet med i dag. Det betyr at du kan gå den korteste veien fra Apenninene til Dinaridene uten å bli våt på beina. Hvis du ikke regner med kryssingen av elven Po i midten. Synd at det ikke fantes sykler på den tiden. Det ville gjort reisen mye raskere.
Vi håper alle at første etappe blir spennende og full av overraskelser. Heldigvis er den allerede det fra et geologisk synspunkt. I dag har du forhåpentligvis lært noe nytt om dannelsen av de nordlige Apenninene, jordskjelvene deres og at både starten og slutten har noe marint til felles. Vi må imidlertid vente på en ny istid for å se om arrangørene vil utvide scenen til et annet land. I år kan vi bare håpe at den eneste rystelsen vil være i form av nervøsitet før løpet.
NB: Blogger på andre språk enn engelsk er alle automatisk oversatt. Våre skribenter er ikke ansvarlige for eventuelle språk- og stavefeil.
